Victoria

Victoria er en kjærlighetsroman fra 1898, som er skrevet av Knut Hamsun. Boken er fra nyromantikken og handler om kjærlighet på tross av klasseskille, og om hvordan kjærlighet fra barndommen preger et menneske resten av livet. Boken er modernistisk, og var på denne tiden helt nytenkende, noe som gjenspeiler nyromantikken som var en modernistisk periode. Kort fortalt så handler boken om møllleren Johannes som er forelsket i slottsfrøknen Victoria, men klasseskille er for stort til at de kan være sammen.

Fantasi og mystikk kjennetegner nyromantikken, og i romanen Victoria er fantasi et virkemiddel som er mye brukt. Johannes fantaserer fra barndommen av om at Victoria vil ha han og om at de blir sammen, på tross av sine forskjellige bakgrunner. Boken er fylt med skildringer av Johannes følelser, og beskrivelser av jeg-ets følelser var nettopp et virkemiddel som kjennetegnet nyromantikken. Karrakteren til Johannes er en dyp og poetisk rollefigur, og følelsene hans blir ikke lagt skjul på. Han skriver følelsesladde dikt som gjenspeiler nyromantikken, og han preges av ulykkelig kjærlighet gjennom hele livet. Johannes elsker naturen, og dette er helle ikke uvanlig for nyromantikken. Naturen blir beskrevet som vakker til det ytterste, og interessenen for å forklare "arv og natur" er mindre enn den var under realismen.

I motsetning til realismen, har forfatterne fra nyromantikken vendt seg bort fra "å sette problemene under debatt", men skildring av følelser og sjeltilstander ble satt frem i lyset, noe som kommer godt frem i "Victoria".

Karrakteren Victoria er en dramatisk rollefigur, og hun blir presentert som en arogant pike. Hun har gjennom hele romanen et valg om å velge Johannes, men hun blir hos Otto til siste slutt, selvom hun ved flere annledninger har sakt at hun elsker Johannes. Dette kan virke litt "irriterende" på leseren, og man kan spørre seg selv om hun setter penger og klasse høyere enn kjærlighet ettersom hun velger å bli hos Otto som har mye penger, i motsetning til Johannes som hun elsker.

Hjernen er alene

Jeg-et i Hjernen er Alene forteller fra nåtid, og man følger jeg-et mens det beveger seg og gjør ting. Jeg-et beskriver ikke hva det ser, men hva det gjør. Jeg-et ser på verden som noe skummelt, og er redd. Jeg-et står helt alene og det roper om hjelp, men ingen hører. Jeg-et vil vekk fra verden, og ser ikke noe positivt, og ord som kommer i fokus er jeg, og alene. Jeg-et gjentar mye av det samme, og befinner seg i nærheten av havet.

Jeg Ser

Jeg-et i diktet ser på verden rundt seg som noe nytt, og beskriver jorden. Jeg-et beskriver jorden som om den sees for første gang, og bare har blitt fortalt om fra før. Jeg-et beskriver jorden den ser, og hva som finnes på jorden ved første øyekast. Jeg-et virker forundret over jorden, og avslutter med "Jeg er vist kommer til feil klode!"

Realismen og en Folkefiende

Realismen var en epoke som startet rundt 1875, og varte til 1890-tallet. I denne epoken ville realistene sette samfunnsproblene under debatt og de ville avsløre hva sannheten virkelig var. Realistene kritiserte, og skrev om forholdene i samfunnet, familiene, ekteskapet, arbeidslivet og forholdet mellom klasser og kjønn. Under realismen hadde ikke kvinnene stemmerett og de var ofte undertrykt, og dette var noe de realistiske forfatterne skrev om, og fokuserte på.

Virkemidler realistene brukte var romaner og drama, og handlinger skjedde ofte over en kort tidsperiode, slik at det ble enklere for leseren og sette seg inn i handlingen.

Ibsen var en sentral person i realismen og i dramaet sitt "En folkefiende", setter han nemmelig samfunnsproblemer under debatt. Her skriver han om mennesker som ikke tør og innse sannhetenen, og mennesker som ofrer alt når de gjør det.
Tema i en folkefiende er hvor mye makt personer som sitter høyt i samfunnet egentlig har, og hva det kan gjøre med tankegangen til menneskene i et samfunn, og deres personlige prioriteringer. I En Folkefiende fokuserer Ibsen på enkeltmenneskets rett til å utrykke sine egne meninger, og mot til å snakke ut, og nettopp dette er noe som kjennetegner realismen.

Å være ung

Å være ung

En som er ung er en av lav alder, men eldre enn barn. I følge ordnett.no er dette definisjonen av ordet ung. Jeg skal ikke kaste meg inn i en diskusjon mot ordnett.no, men hva en lav alder er skulle jeg gjerne likt å vite, for der tror jeg vi alle har mange forskjellige oppfatninger. Å være ung er noe mange lenge prøver å klamre seg fast til ved å bruke mye spennende midler som ungdomskilde, med likeså mange spennende utfall. Jeg selv går under kategorien ungdom, noe som vil si at jeg er ung, men ikke voksen. For meg virker det som om staten ikke helt har bestemt seg for hvem som er ungdom og hvem som er voksen, for når det kommer til buss er vi plutselig voksne mennesker som må betale dobbelt så mye for bussen i det vi fyller 16, men når det gjelder kjøp av alkohol og bilkjøring, kan de ikke si nok ganger at man må være 18, altså VOKSEN for å få lov.

Globaliseringens påvirkning på det norske språket

FOR

Ved globalisering av det norske språk vil det blir lettere for innvandere og integrere seg i Norge, og det vil gjøre det enklere for nordmenn å komme i kontakt med innvandere som har flyttet hit. At norsk blir globalisert vil f. eks innebære at det blir mer likt engelsk, og med tanke på at engelsk er det mest brukte språket i verden, så har dette i seg selv mange fordeler. Når det norske språket blir globalisert, vil det bli enklere for nordmenn å lære seg andre språk, og å forstå seg på andre kulturer, og da vil handel og samarbeid mellom forskjellige land foregå på en mindre problematisk måte. Ved globalisering av det norske språket vil engelskkunnskapene til nordmenn forbedre seg, og det i seg selv har mange fordelerer, samtidig som Norge har sitt eget språk, for selv om språket blir globalisert, kommer aldri norsk til å forsvinne helt tror jeg.

MOT

Globaliseringens påvirkning på det norske språket går helt i feil retning, og snart står vi uten et eget språk og en egen kultur. Språket vårt er en stor del av kulturen, og når det blir mer og mer likt alle andres, vil også kulturen vår sakte, men sikkert bli det. Nasjonalfølsen vi har jobbet så hardt for de siste 100 årene vil viskes ut, og fordelene vi har ved å ha et eget språk, vil forsvinne når engelsk blir morsmålet. Vi kommer ikke lenger til å ha et eget kjennemerke som nordmenn, og hvis det norske språket forsvinner kommer det ikke til å være noen forskjell på svensker og nordmenn når vi reiser utenlands.

Perioden vi kaller romantikken startet på slutten av 1800-tallet, og varte til ca 1870. Romantikken var preget av natur, følelser, fantasi og folkeliv. Den romantiske perioden handlet om originalitet og særegenhet, og var sterkt preget av frie tanker og lengsel etter fortiden.

Den franske revolusjon i 1739 var med på å inspirere romantikken, og det var også denne revolusjonen som var tiden hvor romantikken fikk sitt første feste i Europa. En sentral person å trekke frem når det er snakk om den franske revolusjonen og romantikken er Jean-Jaques Rousseau. Rousseau var en fransk revolusjonstekniker som mente at mennesket måtte "tilbake til naturen", tilbake til det opprinnelige og naturlige. Med dette mente han at menneske og naturen skulle stå side om side, og at gud var i alt, og ikke kunne forklares av fornuften, så derfor måtte man bruke fantasien. I romantikken ble det som sakt lagt stor vekt på følelser og dette kan vi gjenkjenne både i dikt og billedekunst. Fantasifulle drømmebilder er typisk for romantikken, og kunstnerne brukte mye farger for å utrykke seg. Diktene fra romantikken var fylt med beskrivelser og overdrivelser, og dikterne skrev dramatisk og følelsesladd. Selvom romantikken startet på slutten av 1800-tallet, kom den en god del år senere til Norge, og ble dermed også avsluttet senere i Norden, enn det den gjorde i resten av Europa. Henrik Wergeland og Sebastian Johan Welhaven stod i sentrum av den norske romantikken. Wergeland var en radikal dikter som ikke var redd for å skrive akkurat det han mente og følte i diktene sine. Han hadde en lidenskapelig kjærlighet for naturen, og han forelsket seg stadig, noe som gjenspeiles i diktningen hans. Welhaven derimot var en konservativ romantiker som mente at diktninger til Wergeland var merket med ”alle litteraturens dødssynder”. Welhaven var også en lidenskapelig naturelsker, men i motsetning til Wergeland så var han ikke særlig spontan og diktene hans var klare, rene og harmoniske. Dikterne var viktige i romantikken og de ble sett på som genier som hadde i oppgave å utrykke sannheten på en måte som gjorde at alle andre kunne ta del i den å forstå den.